I «Livet etter Danvik» møter du tidligere danvikelever som har gjort karriere i bransjen. For disse startet det hele på Danvik og siden har de jobbet seg opp og fram.

Marius Reistad Myrmel

Film 2011/2012

Hvor jobber du nå?

-Jeg jobber nå med utvikling av spillefilm basert på min forrige kortfilm Gnisninger, sammen med tidligere klassekamerat fra Danvik Erik Ivar Sæther som co-forfatter. Annet enn det holder jeg workshops i skuespillerinstruksjon og produserer reklamefilmer i selskapet mitt Point of View; som jeg driver med en gjeng dyktige folk. Blant annet Silje Reistad, som gikk skuespillerteknikk på Danvik og Mari Ellefsæter som også gikk skuespill på Danvik.

Etter året på Danvik, hvor gikk veien videre?

-Jeg begynte på Nordland kunst og filmfagskole etter å ha vært praktikant i Storm Films gjennom Danvik. Etter det har jeg jobbet både med filmselskaper som Mer Film, reklamefilmselskap GoElectra og lignende, men har funnet at å jobbe med eget selskap er veldig givende. I tillegg har jeg holdt kursene mine i «regissørens språk» for bransjen og universiteter.

Hva har Danvik betydd for din karriere?

-Bærer du kaffe blir du husket som den som bærer kaffe. Produserer du film blir du husket som den som produserer film. Gjør hva du må for å tjene penger; men aldri slutt å gjøre det som gjør en regissør til en regissør, forfatter til forfatter, produsent til produsent. Ha et mål om å være det du vil bli.

Har du et godt tips til de som vil inn i bransjen?

-Send den mailen, ta den telefon og ikke vær redd for å snakke deg selv opp. Er det noe du er interessert i og lurer på hvordan fungerer? Spør, spør, spør, så lærer du kanskje noe nytt du får bruk for senere.

Hva er ditt beste danvikminne?

-Haha, mange fine øyeblikk under produksjonen av sluttfilmen, men jeg må si at når det ble kjent at sluttfilmen vår «kvelden før» var 12 minutter og regelen da var maks fem minutter og en viss tyster lot Einar og Bjørn Erik få vite det RETT før jeg kom inn i klasserommet, var ganske gøy. Jeg husker Einar stirre i vantro på meg og si «Er filmen deres 12 minutter?» Og jeg sa «Den ene klippen ja, men vi har en til på 5.» Det avledet problemet midlertidig, men så klarte vi å snike inn 12-minuttern til visningen. Det var gøy.