-Jeg liker å se på Danvik som det første skrittet mot utgitt forfatter

I «Livet etter Danvik» møter du tidligere danvikelever som har gjort karriere i bransjen. For disse startet det hele på Danvik og siden har de jobbet seg opp og fram.

 

 

Lina-Marie Ulvestad Halås

Skriv 2010/2011

 

Hvor jobber du nå?

-Jeg jobber deltid på videregående skole i Bærum mens jeg skriver på siden.

Etter året på Danvik, hvor gikk veien videre? 

-Etter året på Danvik søkte jeg meg inn på Forfatterstudiet i Bø, som jeg ble tipset om av Bjørn Esben Almaas og Rune Christiansen, som underviste på Danvik da jeg gikk der. Derfra bar det videre til Oslo og litteraturstudier ved UiO og Forfatterstudium 2 ved UiT. I 2019 ga jeg ut min debutroman «Randhav».

Hva har Danvik betydd for din karriere?

-Jeg liker å se på Danvik som det første skrittet mot utgitt forfatter. Det var der jeg for første gang ble møtt med oppriktig interesse fra andre som også drev med skriving. Jeg lærte nye innganger til teksten, både når det gjelder å lese litteratur og å skrive den. Det var også på Danvik jeg fikk vite om, og ble oppmuntret til å søke meg videre og fortsette skrivingen min etter folkehøgskolen. Det er ikke sikkert at jeg ville endt opp med å debutere på Cappelen Damm om jeg ikke hadde valgt å flytte til Drammen i 2010.

Har du et godt tips til de som vil inn i bransjen?

-Om en vil skrive, må en være villig til å jobbe mye og hardt alene. Det krever en målrettethet som jeg fort tror forsvinner i forestillingen om å være «Forfatter». Men det er ikke bare trasig: Skaff deg gode lesere og bli en god leser selv. Ta imot konstruktiv kritikk og lær å overføre den til egen og andres skriving. Da får du det til.

Hva er ditt beste danvikminne?

– Etter en av de første timene den høsten satt jeg og to andre på gresset utenfor funkisen, hvor klasserommet vårt var. En av dem spurte om hun kunne friste oss med på en kebab på favorittsjappa hennes nede i byen. Jeg sa at jeg aldri hadde smakt kebab før (jeg er fra en bygd, som på det tidspunktet hadde under 3000 innbyggere), og sjokkerte tok de meg med ned til sentrum, hvor jeg smakte min første kebab. Disse to jentene er fremdeles noen av mine nærmeste venninner. Det er det beste minnet fra Danvik.